Blog Image

PSYKISK HELSe-postlista

Om bloggen

PSYKISK HELSe-postlista er en videreføring av en privat e-postliste jeg har puslet med siden 2006. Hensikten er å informere om psykisk helse og psykisk helsearbeid og å hjelpe aktørene på psykisk helsefeltet til å holde håpet oppe.

Er “schizofreni” snart historie?

Psykisk helse Posted on Mon, March 02, 2009 19:44:53

Skal vi kvitte oss med schizofrenidiagnosen?

“Hi,

I wanted to draw your attention to this important petition that I
recently signed: “Abolition of the Schizophrenia Label”

I really think this is an important cause, and I’d like to
encourage you to add your signature, too. It’s free and takes less
than a minute of your time.

Thanks!

Dr John Read
Associate Professor
Psychology Department
The University of Auckland

—–

Sigrun Tømmerås om blogging og mye annet:

”Dersom jeg var Bjarne Håkon Hanssen, ville jeg gått ut med et forslag før valgkampen om at såkalte marginaliserte fikk PC og internett på blå resept. Politikere burde bli minnet om at de “svake i samfunnet” også har stemmerett. Det fins mennesker som ikke har råd til å anskaffe seg dette”

http://sonitus.org/?p=39

—–

Om selvmord og kjønnsforskjeller i Danmark:

http://politiken.dk/indland/article659438.ece

—–

Dette er nesten Snåsamannen: behandling av det vi tidligere kalte “schizofreni” uten medisiner, liksom – men når det kommer fra lederen for Norsk Psykiatrisk Forening, er det kanskje ikke en tidlig aprilspøk likevel:

“The very first paper, by Dr John Bola of the University of Southern California and three European researchers, reviews the only five studies of what happens when people diagnosed ”schizophrenic” are given psycho-social support instead of anti-psychotic drugs in the first few weeks of treatment. All five found better long-term outcomes than the traditional approach of hospitalization and medication.”

Mer om dette her:

John Bola kommer forøvrig til Schizofrenidagene til høsten

—–

Info fra NASEP:

—–

”ARBEIDSLINJA: Vi er vitne til en massiv mistenkeliggjøring av dem som ikke klarer presset fra et stadig mer krevende arbeidsliv” Asbjørn Wahl, daglig leder For velferdsstaten

http://www.dagbladet.no/nyheter/2009/03/02/567408.html

—–

Uten at det henger sammen med noe som helst (tror jeg) – Genesis anno 1973:

http://www.youtube.com/watch?v=RdD6L4cKKU8



Prosedyrekodeverk – er dette veien å gå?

Psykisk helse Posted on Mon, February 23, 2009 22:42:41

For et par uker siden kom jeg over et gjenglemt dokument på et møterom. Jeg ble sittende og bla i dokumentet og ble ganske sjokkert.

Senere samme dag fikk jeg en e-post fra en ansatt ved en av våre vitenskaplige institusjoner. Han sendte meg det samme dokumentet pluss et relatert dokument, begge i pdf-format. Han skriver:

”Det kan vel tenkes at jeg nå formidler gammelt nytt, men jeg har uformelt fått informasjon om at det i HOD er forslag til nytt klassifiseringsverktøy som er ønsket tatt i bruk i bl.a. psykisk helsevern. Det er et prosedyrekodeverk som konseptuelt er utarbeidet ut fra den medisinske og kirurgiske som allerede foreligger…

Jeg har også fått vite at dette nå går veldig fort og at det allerede er politisk klarert at det skal utvikles et slikt prosedyrekodeverk knyttet til finansiering i forb.m samhandlingsreformen

Innsatsstyrt finanisering av denne typen i psykisk helsevern vil etter min mening gi feil fokus, føre til velkjent målforskyving – bl.a. til masse meningsløs utredning istedenfor handling.

Jeg vet ikke hva du syns om dette – eller Mental Helse, men om du deler min bekymring kan du vel utfordre statsekretæren?”

Jeg er like bekymret som innsenderen. Derfor utfordrer jeg både Mental Helse, statssekretæren, lederen for Norsk Psykiatrisk Forening og redaktøren for Tidsskrift for psykisk helsearbeid – og alle andre som leser bloggen: Tror dere virkelig at den jevne psykiater, psykolog og sykepleier vil gjøre tjenestene bedre med alle disse prosedyrene innenfor de rammene som utgjør dagens psykisk helsevern, med dets henvisninger, att-og framføring, byråkratiske oppsplitting og generelle informasjonstap. Vil dette understøtte samhandling, egentlig? Vil dette gi pasientene mer håp, livskraft og positiv identitet?

Jeg har (tro det eller ei) lært at man ofte kommer lenger med å stille spørsmål enn å hamre inn poenger. Jeg skal derfor ikke prosedere (det ville vel også vært ganske utaktisk når saken handler om at man i utgangspunktet er skeptisk til prosedyrer). Jeg nøyer meg med et hjertesukk: Jeg har en gang sett resultatene av en såkalt ”farlighetstest”. Det var magre greier, spør du meg.

Dette kommer vi sikkert tilbake til. Jeg lar min kilde være anonym denne gangen, etter som jeg ikke vet hvor offentlig dette er. Men alle kan jo kommentere.

Hva slags musikk passer til dette, mon tro? En sørgemarsj? Nei, vi må ha noe vakkert…Noe sterkt…Noe som gir håp…Noen som tør si fra.

Ladies and Gentlemen: James Taylor & Dixie Chicks:

http://www.youtube.com/watch?v=CoN5B6UyMss

James Taylor har vært både inne og ute en vinternatt før – innlagt for depresjon og behandlet for heroinavhengighet. Og Dixie Chicks mistet halve publikummet sitt da de protesterte mot krigen i Irak.



Festival for kunst, film og psykisk helse

Psykisk helse Posted on Thu, February 19, 2009 17:26:06

Etter et møte i Rådet for psykisk helse ble noen av oss sittende og snakke om at vi burde samle noen brukerrepresentanter og se noen filmer med temaer fra psykisk helse-feltet. Tanken var at vi antakelig ville se disse filmene med et annet blikk enn folk flest. Det skal vi nok få til, før eller siden, men det hadde jo vært stas med en skikkelig festival også. Kunne Amalie-dagene kanskje bruke en av helgene i sin uke til å dra i gang en slik festival?

Dette er i hvert fall nesten for godt til å være sant! Skotsk festival for kunst, film og psykisk helse! Takk til vår utenrikskorrespondent, professor Malvern Macrae Lumsden ved UiA, for nok et svært interessant funn.

http://mentalhealthfestival.dreamhosters.com/

Litt til fra Malvern:

http://www.vimeo.com/2814485

—–

Vi snakker for lite om brukerorganisering og medlemsverving og solidaritet og sånt, men her er en gladnyhet:

http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=11728

Og du finner selvfølgelig mye mer på www.mentalhelse.no – sjekk for eksempel hva som er på tapetet i ditt eget hjemfylke.

—–

Mental Helse Kompetanse har skiftet navn til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (NASEP). Her finner du blant annet Brukerstemmen, med innlegg og ytringer fra mennesker med egenerfaring:

http://www.mentalhelse.no/NASEP_tidligere_Mental_Helse_Kompetanse/Brukerstemmen/

Takk til Linda Øye for påminnelsen, og takk for viktig innlegg om psykebil og verdighet!

—–

Noen gjenstridige lenker i eget dokument:

Takk til Olaug Krogsæter for tipset.

—–

Jeg har vært litt på etterskudd med bloggens seksjon for danske nyheter, men her et utvalg klipp fra denne sida av årsskiftet:

Problemer med rettsgaranti for psykisk syke barn i Danmark:

http://politiken.dk/indland/article621974.ece

Foreldre som pillepushere for sine barn:

http://politiken.dk/indland/article622712.ece

Dansker med funksjonsnedsettelser nektes klageorgan:

http://politiken.dk/indland/article629353.ece

Dårlig ledelse sender danskene til psykolog:

http://politiken.dk/indland/article629233.ece

Danskene har også noen ”navproblemer”:

http://politiken.dk/indland/article634929.ece

Unge danske kvinner er besatt av å sulte seg:

http://politiken.dk/indland/article636163.ece

—–

Men noen mennesker er riktig fornøyde også, på tross av visse begrensninger i utgangspunktet:

http://www.iwasborntowin.com/nick.html

Takk til Jan Stensland Holte for dette klippet.

—–

En musikalsk gjestevisitt og pustepause – Chris de Burgh ser tilbake:

http://www.youtube.com/watch?gl=DE&hl=de&v=9puXeUwnVuQ

Takk til Målfrid J. Frahm Jensen for dette klippet.

—–

Lederartikkel i Dagbladet 18. februar:

Stikk i strid med politiske løfter viser ferske tall at bruk av tvang mot psykisk syke bare fortsetter å øke, kan Aftenposten melde. Den ene helseministeren etter den andre har stått opp og lovet at tvangsbruk mot mennesker med psykiske lidelser skal reduseres, og det er brukt 24 milliarder kroner på opptrappingsplanen i psykiatrien. Like fullt kan en ny rapport fra SINTEF slå fast at bruk av tvang har økt med 20 prosent fra 2001 til 2007.

De tørre og deprimerende tallene viser at mer enn 1200 pasienter er blitt utsatt for tvang i 2007. Bruk av belter og reimer har økt i samme periode. Ifølge Aftenposten har rundt tusen pasienter ligget i reimer og belte i til sammen 3400 timer i samme år, og 24 prosent flere pasienter har fått korttidsvirkende legemidler. Isolering og holding har også økt. Det er sørgelige fakta som er blitt lagt på bordet, og de kan bare beskrives som et stort tilbakeskritt for psykisk syke i Norge.

Lyspunktet er at det er store forskjeller mellom sykehusene i bruken av tvang mot pasientene. SINTEF-undersøkelsen navngir sykehusene som bruker mest tvang og de som bruker minst tvang. I dataunderlaget burde det ligge noen forklaringer på hvorfor noen lykkes bedre enn andre. Organisasjonen Mental Helse som arbeider for brukere, pårørende og andre interesserte bør uansett lyttes bedre til. De vet at det brukes mindre tvang i sykehus hvor man tar seg tid til å snakke med pasientene. De vet også at den gamle psykiatriske kulturen med klokkertro på at medisiner kan gjøre nytten fremdeles sitter i veggene på altfor mange psykiatriske sykehus. I tillegg er det for lett å bli tvangsinnlagt i Norge, ifølge Mental Helse. Det kan skje på en vanlig legevakt som ikke har tid til å satse på frivillighet. Og frivillighet er en viktig komponent hvis man vil forebygge bruken av tvang. Økningen av tvangsbruk i en opptrappingsperiode for psykiatrien kan bare kalles en selvmotsigelse.

—–

Den trofaste leser lurer nok på om jeg har gått bort fra dette med bare å kreditere folk som utrykkelig har bedt om det? Det har jeg – æres den som æres bør, tenker jeg nå. Folk som ikke vil krediteres, får heller si fra.

Hvis du bare skal kjøpe en plate i år og ikke er allergisk mot verken Gud eller køntri (ingen av delene er utpreget påtrengende her), så anbefaler jeg denne vitaminpillen fra Charlie Haden med familie og venner:

http://www.youtube.com/watch?v=tBkaEh1c0II&feature=PlayList&p=572FE216997811E5&index=0&playnext=1

Charlie Haden og Pat Metheny:

http://www.youtube.com/watch?v=otRfs9dmuhA

—–



Avanti, popolo! (Nå må dere få ut fingeren!)

Psykisk helse Posted on Mon, February 16, 2009 14:33:17

Det blir i lengden for kjedelig å være tilbakeholden og forsiktig. Derfor tråkker vi igjen til så det griner:

11. og 12 mars får vi (Universitetet i Agder) besøk fra blant annet Italia, til seminar om brukerperspektiver. Meld dere på, folkens! Ad fontes! Fagfolk fordi dere faktisk er pålagt å være oppdatert på dette. Studenter fordi det forventes at dere skal ligge i forkant av feltet. Brukere og pårørende fordi dere må være orientert om hvilke muligheter brukerperspektivet egentlig rommer.

Studenter og brukere / brukerrepresentanter får seminaret til redusert pris. Spre budskapet, tøm kaffekassa, tøm lagskassa, begynn å pante flasker; dette må dere få med dere!

—–

Jeg spekulerer litt (som vanlig): Jeg er på e-postlista til NORSNET. Jeg var på et møte for noen år siden. Det var spennende og hyggelig. Det dreier seg om et forskningnettverk (tror jeg) om nettverksarbeid. Jeg fikk nylig en e-post der to nye deltakere i nettverket ble presentert. Begge har prosjekter som handler om andre enn primærbrukerne. Den ene skal se på dem som gir omsorg til mennesker med depresjoner. Den andre skal se på familiene til dem som har ADHD.

Dette er helt sikkert viktig. Men, når man kjenner litt til dynamikken i feltet og menneskets svake natur: Kan fokuset på pårørende, etterlatte og omsorgsgivere (gir de bare, eller får de av og til noe igjen, mon tro?) representere en trussel mot primærbrukerperspektivet? Jeg skal la spørsmålet stå, med ett unntak: Jeg tror det er på tide at Mental Helse oppretter en seksjon for mennesker som er eller har vært selvmordstruet. Eller bør det være en egen organisasjon?

—–

Danskene sliter med mer enn finanskrise og kulturelle smaksdommere:

http://politiken.dk/indland/article650064.ece

—–

Fagartikkel og bokanmeldelse om psykosebehandling:

—–

PsykNytt fra Sykehuset Innlandet hviler ikke på laurbærne. Fortsatt innholdsrikt og ambisiøst. Men forholdet mellom de to nivåene (”Vanskelig å samarbeide med kommunene”) er uverdig. Og man kan jo spørre seg om forholdet blir bedre av at 2. linja viser seg fram i all sin glansede prakt på denne måten, mens fotsoldatene i kommunene er splittet og fattige?

Ellers: Nå forstår jeg omsider hvorfor Jeppe drikker: Hvis valget står mellom alkoholisme og Grosvold (programmet, ikke dama), er det ikke rart at folk velger flaska, spør du meg.

—–

Men dette kan vi ikke skylde på Grosvold:

http://politiken.dk/indland/article649801.ece

—–

Ikke dette heller – skjer det samme i Norge, mon tro? Neppe. Vi er jo mye mer sosialt ansvarlige og etisk bevisste enn folk i andre land. Var det ikke vi som fant opp menneskerettighetene, kanskje? Ikke det? Var det ostehøvelen, sier du? Ja, ja. Nok om det. Men danskene sparker altså ansatte i tilrettelagt arbeide:

http://politiken.dk/erhverv/article649521.ece

—–

Det er ikke bare jeg som har slitt med e-postliste. Man skal ikke kunne mye italiensk for å skjønne at dr. Tranchina også har problemer i blant. Faccio e escrivere una blog, senor Tranchina! E-mail no e buono!

—–

Kanskje kommer Kongen (etter)?

http://www.magasinet-selvsagt.no/fp/gapestokken/klarsynt%20kongehus.php

—–

Batman er antatt død, og den lesbiske Batwoman overtar. Sånn går det når de undertrykte lykkes med sin rettmessige kamp. Men vi må fortsatt leve med at leger og andre som har hatt sommerjobb i det de kaller ”psykiatrien” tjener gode penger på å resirkulere de gamle bildene av mennesker med psykiske lidelser som ”onde”, ”ustabile” og ”farlige”.

Når får vi oppleve en detektiv med schizofreni som etterforsker politikere, byråkrater og fagfolk som trikser med offentlig tillit og offentlige midler?

Kanskje du skal begynne å skrive krim, Arnhild?

http://www.dagbladet.no/nyheter/2009/02/16/565985.html

—–

Jeg må gi meg her, selv om jeg har mye mer på lager. Takk til alle som sender inn tips og saker og ting! Det kommer forhåpentligvis en ny bloggpost mot slutten av uka.

—–

Bud Powell var ikke for amatører – ikke som musiker og ikke som menneske – be-bop og elektrosjokk er jo en interessant kombinasjon:

http://en.wikipedia.org/wiki/Bud_Powell – sjekk avsnittet om hans sykehistorie.

Kanskje Grosvold hadde vært løsningen for Powell, selv om han kanskje hadde nok med en visstnok meget myndig kone? Sjekk ut det glimrende programmet

http://www.nrk.no/programmer/sider/rundt_midnatt/

og sendingen 14.02 hvis du vil høre mer om dette.

Men Bud Powell var definitivt på hugget; her fra en konsert i København i 1962:

http://www.youtube.com/watch?v=wDfdIf7Yi8M



Bare info og musikk (less is more)

Psykisk helse Posted on Fri, February 13, 2009 08:28:37

Noen ganger blir det nok nesten bare informasjon og musikk, rett og slett. Det er ikke det at det er “bare”, selvfølgelig; noen hevder jo at “less is more” – altså jo mindre, jo bedre. Ikke vet jeg, men i dag har jeg ikke på noe vis tenkt å svinge meg til de store retoriske høyder. Man kan bli ganske lei seg selv noen ganger, og da er det vel sannsynlig at andre kan bli det også.

Jeg er også lei av bloggverktøyet mitt for tiden. Det er ikke helt samarbeidsvillig. Derfor blir det et par Mikke Mus-løsninger i dag – de fleste lenkene er samlet i to word-dokumenter. Det er litt tungvint, men det er det beste jeg får til i dag.

—–

Her er det mye interessant og viktig fra brukerperspektivets forskningsfront fra vår mann i internasjonal avdeling:

”Litt lesestoff fra “land vi pleier å sammenligne oss med”” – flere linker i dokumentet under:

—–

Dette mener jeg veldig mye om, men jeg holder meg fortsatt i skinnet:

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article395942.ece

—–

Her er litt av hvert fra “lenkegjengen”:

—–

Kort rapport fra brukermedvirkningsland:

”Selvfølgelig bør det være en brukerrepresentant i etikkomiteen på psykiatrisk på (HF-et hos dere). Ved SUS psykiatrisk divisjon er vi i ledergruppen (enkelte møter), fast i AU i psykiatrifagrådet og fast i psykiatrifagrådet, vi er i org. komiteen for Schizofrenidagene, intern- og eksternundervisningsutvalget, journalutvalget og brukermedvirkningsutvalget!!

Vanskeligere er det visst ikke. Men du verden så mye rart vi brukerrepresentanter har hørt opp gjennom årene:

Enten har vi snakket for lite, eller så har vi snakket for mye. Hvis vi ikke har hatt utdannelse, så har det vært feil, og hvis vi har hatt utdannelse, så har vi vært ”superbrukere” og ikke representative, og det har selvfølgelig også vært feil.

Hvis vi har krevd å bli med i et forum, har vi vært påtrengende og plagsomme, og hvis vi ikke har kunnet stille folk, har vi vært ustabile og svake. Når fagfolk vil ha penger for det de gjør, heter det ”rettmessig lønnskrav”, mens når vi ønsker kompensasjon, blir de samme fagfolkene plutselig veldig opptatt av at da er det ikke frivillig arbeid lenger.

Noen ganger skal man være ganske tålmodig og robust for å holde ut som brukermedvirker, det er helt sikkert. Men i Stavanger har de tydeligvis kommet et godt stykke på vei, og det er bra.

—–

Ok, så sprakk jeg litt på sisterunden, men det gikk da ganske bra veldig lenge?

Siden jeg har vært så rolig verbalt i dag, må vi ha desto mer trøkk i musikken. Dessverre litt bakgrunnsstøy, men det bør likevel få fart på godfoten:

http://www.youtube.com/watch?v=TSNPzm_wYLY

God helg, folkens!



Muligens utsatt oppdatering

Psykisk helse Posted on Mon, February 09, 2009 19:48:18

Jeg har laget ferdig en ny blogg-post, men har trøbbel med blogg-verktøyet og får ikke lagt ut det jeg vil foreløpig. Jeg skal prøve å finne ut hvor begrensningene ligger, men det kan være at det ikke kommer noe nytt før mot slutten av uka. Men ikke gi opp – jeg gjør det i hvert fall ikke (før helga, i hvert fall)



Den første uka i bloggosfæren

Psykisk helse Posted on Wed, February 04, 2009 11:10:35

Dette er garantert ikke det mest sexy blogg-innlegget du har lest eller kommer til å lese. Men: Statistikken viser at gjennomsnittsalderen på e-postlista er 52,7 år. Det betyr at vi langt på vei snakker overgangsalder og virtuell geriatri her, og da må vi nok ta fram den pedagogiske rullatoren i blant. (Du som er verdensvevvant, får skumme gjennom eller gå rett på musikken)

Det har ikke gått så verst, vel? Noen hyggelige tilbakemeldinger på e-post. Noen som sier de har tenkt å følge med fra e-postlista og over på bloggen. Noen som virker litt nølende til om de vil klare å orientere seg i kaoset på internett.

For å ta det siste først: Det er vel ikke så mange som bruker e-post som ikke har vært inne på en nettside noen gang? For å bestille en tog eller flyreise? For å lese en avis? Folk på den gamle e-postlista mi som ikke er i jobb, har vel gjort det samme og er i tillegg kanskje inne på nettsidene til LPP og Mental Helse av og til?

Hvis dere kan finne fram til www.nsb.no og www.dagbladet.no , så kan dere finne fram til bloggen min også – det eneste kravet er altså at dere må lagre adressen slik at dere kan klikke dere inn når dere ønsker det (det vanligste er kanskje å lagre i Favoritter, det glemte jeg å si i den siste e-posten). Verre er det ikke. Jeg håper derfor at de av dere som har hatt glede og nytte av e-postlista vil fortsette å følge bloggen. Og hvis dere fortsatt liker dere der, er det fint om dere sprer det gode budskap.

Jeg ble minnet på at studentene på videreutdanningene og masterstudiene i psykisk helsearbeid (og gjerne andre studenter også) burde bli ”veiledet” inn bloggosfæren. Det vil derfor vært fint om dere som er lærere på disse utdanningene kunne introdusere noen av psykisk helse-bloggene for studentene. Jeg håper jo at min blogg kan være en inngangsport. Jeg er ellers ikke så orientert i dette universet, men jeg har et par kloke støttekontakter, og jeg skal prøve å orientere meg – og de av dere som evt kan mindre enn meg etter hvert.

Dere kan bare glemme e-post- og passordgreiene på toppen av bloggen, det er foreløpig bare jeg som kan redigere / skrive innlegg. Men jeg har (foreløpig) åpnet for anonyme kommentarer på bloggen. Det skal derfor bare være å klikke der det står “Kommentarer” og skrive det du har på hjertet. Jeg har også noen tanker om å invitere gjesteskribenter etter hvert, men jeg tar dette i eget tempo – jeg har ikke tenkt å tilbringe resten av mine levedager på nettet.

En av støttekontaktene mine skriver følgende til meg (jeg har ikke prøvd det ennå, men jeg skal ikke gi meg før jeg får det til):

”Du kan informere dem du har sendt mailer til om at de kan abonnere på nye innlegg fra bloggen din via feeder (den lille oransje firkanten på bloggen), slik at de slipper å gå inn på selve bloggen for å sjekke om du har lagt ut nytt stoff. Feederen oppdateres automatisk når man først har tegnet et abonnement. Når abonnenten så klikker på Favorittsenter (oransje stjerne) og så Feeder, til venstre under sin egen nettleser, vises nye oppdaterte innlegg kort tid etter at du har publisert dem på bloggen.”

Sånn. Da skal jeg ta en pause fra bloggeriet noen dager – det finnes utfordringer andre steder enn på nettet også.

Vi avslutter med Oscar Peterson og Count Basie´s feiring av langsomheten:

http://youtube.com/watch?v=3drqJ1bUmEA



Svar til statssekretær Kari Henriksen, HOD

Psykisk helse Posted on Tue, February 03, 2009 13:59:09

Dere som har vært med fra den gamle e-postlista og over på bloggen, husker at vi nylig hadde besøk av statssekretær Kari Henriksen. Dere som er nye på bloggen, finner Henriksens utfordring til oss nederst på dagens innlegg (veldig fint om dere også svarer henne – som kommentar på bloggen og / eller direkte til kari.henriksen@hod.dep.no

Mitt svar er ikke mer interessant enn andres, men noen fordeler skal man vel ha som redaktør? Her er det jeg tenker når jeg leser Kari Henriksens refleksjon:

Ad “beskrivelser av optimale pasientforløp gjennom behandlingsapparatet”:

Det er ikke lett å komme i gang, kjenner jeg. Det vil jo, som du er inne på, være snakk om mange forskjellige pasientlforøp. Og dessuten: selve problemformuleringen er problematisk – “optimale pasientforløp” og “behandlingsapparatet” er begreper som kan virke ekskluderende på nettverkstenkning og lokalbasert psykisk helsearbeid, for eksempel.

Et grep dere kan foreta, er å lage noen typiske case / narrativer ved hjelp av brukere og pårørendes erfaringer. Vanligvis blir disse idealtypiske beskrivelsene laget av dem som er lengst unna brukernes hverdag, og det er kanskje det som gjør at tjenesten og kombinasjonen av tjenester sjelden treffer helt. Det er omtrent like fremtidsrettet som det var da ektemenn i sin tid skulle styre livet for sine koner, basert på deres kjennskap til kvinner i kraft av å være sønner, brødre, ektefeller og medlemmer av herreklubber. Datidens ektemenn var mye tettere på sine koner enn legene og psykologene er på pasientenes liv i dag, og likevel er det få kvinner i dag som vil akseptere at menn skal beskrive og veilede kvinners liv. Hvorfor skal vi da år etter år akseptere et helse- og sosialvesen som “de kronisk friske” syr sammen for oss?

Som jeg var inne på i det forrige blogginnlegget: Få brukere og profesjonelle formidlere til sammen å beskrive feltet og gi oss den store oversikten, gjerne med tegninger og fotografier og plansjer (husk at det mennesker med psykiske lidelser kanskje har mest til felles, er kommunikasjonsforstyrrelser av en eller annen sort). Og siden angst i en eller annen form er en annen fellesnevner: Gi oss gode kart og god tid, så kan fagfolka heller være kompass når vi skal orientere oss gjennom krisene.

Jeg må tilbake til dette med “pasientforløp” og “behandlingsapparat”. Det vil være greie metaforer for mange, slik som for Kjell Magne Bondevik og Reiulf Steen, som allerede hadde sterke identiter og nettverk da de ble syke (Bondevik fikk riktignok sitt eget dagsenter da han sluttet som politiker, men det er en annen historie). Men la altså ikke det bli en slags mal for hele feltet, og la ikke behandlerne ha siste ordet når løpene skal legges for den enkelte bruker. Det er alltid farlig å sammenlikne med somatikken, men det er stort sett lettere å akseptere overlegens beslutninger / råd når han viser oss røntgenbildene enn når han viser oss en psykiatrisk diagnose. Kort sagt: Det må tas mye større høyde for kompleksiteten i og usikkerheten rundt det å være i psykisk krise. “Reparasjonsmetaforen” har store begrensninger når den anvendes på psykisk helse. Kanskje “supportmetaforen” ofte vil være bedre?

Forebygging, helsefremming, habilitering og rehabilitering: Dere må nå benytte sjansen til å få på plass et knippe fullskala moderne psykisk helse-sentre, der det lokalbaserte og kulturbaserte er likestilt med den kompetansen helseforetakene kan legge i potten. Jeg foreslår 1-2 sentre i storbyer, det samme i mindre kommuner, 1-2 sentre lokalisert på universiteter og høgskoler, det samme på videregående skoler, i grunnskolen og i barnehager. Til slutt må dere gi midler til et utvalg av private og offentlige bedrifter og frivillige organisasjoner som ønsker å satse like mye på sine ansattes psykiske helse som på deres fysiske helse.

Til slutt i denne bolken: 1. Vi må lære av det beste italienerne kan vise oss. 2. Vi må få forsøk med komplette tjenester på ett nivå. 3. Og når dere er ferdige med utredningen og presenterer samhandlingsreformen, må dere være klinkende klare på at toget nå går for de ansatte som ønsker å være gratispassasjerer på psykisk helsefeltet. Enten så forholder man seg til og interesserer seg for føringene om å følge menneskerettighetene og å underkaste seg brukerperspektivet, eller så er det på tide å finne seg noe annet å gjøre. Psykiatriske institusjoner har i over hundre år vært lokale hjørnesteinsbedrifter, der det var greit å få trygt rutinearbeide for folk som kunne fungere som pleiere og voktere. Vi kan ikke lenger tolerere at disse kulturene lever videre, på bekostning av brukernes velferd og livskvalitet. Psykisk helsearbeid skal ikke lenger være for amatører.

—–

Puh! Dette er sikkert like anstrengende å lese som det er å skrive det. I dag må vi ta en musikalsk pause midt i, tror jeg:

http://www.youtube.com/watch?v=G2z47z9J0Xk&feature=related

Oj! Litt til, nå med Steve Gadd i førersetet (han spiller i Oslo torsdag 5. februar, hvis jeg ikke husker feil) (videoen slutter litt brått, dessverre):

http://www.youtube.com/watch?v=4M1bEYHJJA8&feature=related

—–

Fra musikk tilbake til politikk:

Det du kaller “Paradoks 1” er enda mer omfattende enn spørsmålet om behandlingsforløp. Men jeg prøver likevel:

Glem det der med at helse-og sosialarbeiderne er “pasientenes advokat”. Det er et gedigent blindspor. Det profesjonelle perspektivet og brukerperspektivet er ikke (nødvendigvis) sammenfallende. Fagfolka er primært på feltet for å tjene penger til sitt livsopphold. Vi (brukerne) er der primært for å bedre våre sjanser til overlevelse og det gode liv. Noen ganger, for noen brukere, for noen fagfolk og for noen tjenester vil dette være sammenfallende, i andre konstellasjoner vil det være til dels sterke motsetninger her. Motsetninger er ikke farlig, det burde i hvert fall folk som går i 1. mai-tog forstå; det som er farlig, er når (mulige) motsetninger tilsløres og ikke kommer til overflaten. Hvor mange av oss brukere har ikke blitt syke av nettopp dette – av forloren borgerlig dobbeltmoral, av ting som har foregått i ly av “privatlivets fred” og av kjernefamilier med for mye eller for lite kjerne?

Du stiller noen spørsmål i ditt siste avsnitt. Jeg har skrevet et debattinnlegg som kommer i Tidsskrift for psykisk helsearbeid i mars i år som omhandler nettopp dette – det er mulig det også kommer som (i forkortet utgave) kronikk i Aftenposten. Jeg kan ikke begynne å ta hull på alt dette nå, av forpliktelse mot de redaksjonene som skal trykke de nevnte innleggene.

Men: Det er klart at media og politikerne ikke henger med her. Det kreves en ekstrem robusthet, ikke minst når det kommer til kommunikasjon for å bli og overleve som journalist og politiker. Det betyr i sin tur at de behovene vi som har psykiske lidelser har – for langsomhet, for tilrettelegging, for aksept for at følelser er likeverdige med ord, for vår “irrasjonalitet” – det er behov som politikere og journalister ikke kan tillate seg å ta hensyn til i sin hverdag. Det er jo bare å kaste et blikk på Grosvold og Skavlan, så ser man hvem som er gjester, hva det snakkes om og hvilke egenskaper som hylles. Så lenge samtalen ruler over samværet, vil det fortsette å være slik.

Men det er veldig enkelt å gjøre noe med dette. Rådet for psykisk helse og Kirkens bymisjon utviklet noen gjestebudsregler da de hadde tv-aksjonen for noen år siden. Disse reglene kan brukes i de fleste sammenhenger og samsvarer i stor grad med den etikken som Erik Bye og Alf Prøysen levde og virket etter.

Du skal vel snart ut i valgkamp? Kan du ikke få partiet ditt med på at gjestebudet og gjestebudsreglene skal være en del av valgkampstrategien, i hvert fall når det kommer til inkludering og empowerment av mennesker med psykisk lidelser og ruslidelser?

Dersom vi ikke klarer å leve i tråd med gjestebudsreglene, står vi i fare for å tape for den strukturelle fascismen. Vi er fortsatt stolte over og opptatt av vår innsats i kampen mot de opprinnelige fascistene, men for dem som forkommer i enmannsasylet, står på rekkverket på broa, eller lever på kanten av overdosen, er det relativt likegyldig om de som har tråkket på dem eller unnlatt å anerkjenne dem hadde sorte støvler eller lyse eccosko.

Til slutt skal du få det svaret jeg først tenkte å gi deg: Egentlig kan du og ministeren bare gå til arbeiderbevegelsens historie – dere vil finne alle svarene der. Og det enkleste er: organisering, organisering, organisering. Utfordringen for Arbeiderpartiet i dag er, slik jeg ser det, om det skal tolkes slik: fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen, eller: brukerbevegelsen, brukerbevegelsen, brukerbevegelsen.

Jeg tror det er mulig å tilgodese begge tolkningene. Det krever sikkert både mot og kløkt å si det høyt, både innad i partiet og utad til velgerne. Men solidaritet har vel aldri vært uten omkostninger?

Lykke til med reformarbeidet!

—–

Her er Kari Henriksens innspill:

“Her i departementet holder vi på med…å jobbe med samhandlingsreformen. I den forbindelse så holder vi på med å beskrive pasientforløp for forskjellige grupper som i dag lider mest av mangel på samarbeid.

Her i dep er det mange som kan mye om dette, men så tenkte jeg at jeg sitter jo med tilgang til mange kloke og erfarne personer gjennom (e-postlista)- hvorfor ikke spørre dem også?

Så…: Har dere noen beskrivelser av det optimale forløp gjennom behandlingsapparatet som dere kunne tenke dere å dele med meg? (Og her er det jo mangfoldighet – ikke ett, men mange forløp, regner jeg med, siden vi ikke har like behov)

Så er det en ting til jeg gjerne vil ha tilbakemelding på. I den stillingen jeg har hatt i noe over ett år nå, ser jeg tingene litt sånn ovenfra. Og det har i grunnen alltid interessert meg, å se verden derfra (sitter nok igjen etter første forelesning i sosiologi, der foreleseren brukte bilde om være fugl og se verden på en annerledes måte og med nye øyne). Men i alle fall så har jeg gjort meg noen refleksjoner:

Paradoks 1.

I vår tjeneste (helse- og sosial) har vi kunnskap om at ”normalitet” er et flyktig, upresist og kulturelt betinget begrep. Vi har lært og erfart at personer som har en eller annen form for psykisk sykdom også er mye mer enn det og har ressurser på mange forskjellige felt. Vi har teorier om at vi konstituerer hverandre i hverandres bilde. Vi snakker om normalisering og inkludering og vi omtaler oss gjerne som ”pasientene advokat”. Likevel får vi det ikke helt til i praksis. Vår egen tjeneste kan ikke slå seg på brystet og si at den lever etter sine idealer. Etter 10 år med opptrapping, der vi har nådd mange mål, ser vi at det i stor grad er mest som står igjen når det gjelder nettopp verdimålene: å skape meningsfulle hverdager og romslige lokalmiljøer der alle har en likverdig plass. Jeg har en refleksjon – eller hypotese – langt fra rendyrket og klar for vitenskapelig disseksjon – om dette som er som følger:

I vår kultur er gruppen psykisk syke og rusmiddelavhengige konstituert som: avhengige (av ”oss – hjelperne”), stakkarslige (nederst ved bordet, de svakeste…), ofre (vanskelig barndom, skilmisse-/barnehjemsbarn, incestoffer ..) , farlige (”tikkende bomber”, potensielle ”drapsmaskiner”…). Politikere, profesjoner og brukerorganisasjoner bidrar til å denne konstitueringen når de ønsker penger til gode formål, når de ønsker å opprette nye tiltak eller utvidelse av eksisterende tiltak. Media spiller med. Den store konstitusjonelle forståelse er denne: de er utenfor fordi de er så annerledes enn oss. Og så spør jeg meg:

Er denne store kulturelle konstitusjon det som hindrer oss i å kommer lenger med romsligheten, med å skape arenaer i vår sosiale verden der likheten trenger gjennom forskjellene? Og hvis det er slik, hva må til for at vi skal få det bedre til? Jeg har en mistanke om at dersom vi ikke forstår det store bilde, klarer vi ikke forandre noe i det lille bildet. Altså er mitt svar at vi må mer ”utenfraperspektiv” på våre roller (politiker, bruker, profesjon, pasient, tjenesten, avdelingen, posten) slik at vi kan forstå det store bilde for å kunne endre på individ- og tjeneste nivå. Da jeg jobbet i russektoren og hadde undervisning, var en av forelesningene: Hvilke spor setter rusavhengighet på arbeidsplassen (i familien osv). Må vi begynne å interessere oss mer for: hvilke spor setter psykisk helsevern og psykisk sykdom i samfunnet? Hvis det ikke er slik – hva er det som gjør at vi kommer kortest på det å bli mer likeverdige?

Jeg startet med paradoks 1 – jeg har flere, men jeg tror jeg venter med å reflektere ytterligere i dette rom, før jeg ser på responsen.

Med vennlig hilsen

Kari Henriksen

Statssekretær

Helse- og omsorgsdepartementet”



« PreviousNext »