To innlegg fra Jan Olaf Ellefsen, en av våre mest poengterte brukerstemmer:

Angående min kritikk mot psykiatriens leger, psykologer og sykepleiere

Det finnes enkelte ansatte som forstår mer enn andre

Blant psykiatriens ansatte finnes det også enkelte leger, psykologer og sykepleiere som forstår mer enn andre, det gjør det virkelig. Men de er dessverre ikke mange, det er iallefall min erfaring. Men det er viktig for meg å understreke at de faktisk finnes. Og jeg er veldig takknemlig for at de finnes.

Men jeg er klar over at også de ansatte som faktisk ser psykiatriens krenkende undertrykkelse av mennesker kan ta min kritikk personlig. Derfor understreker jeg at det faktisk finnes enkelte ansatte som ser hvilken elendighet tvangsinnesperring, tvangsmedisinering, annen tvang og også frivillig medisinering kan medføre. Min kritikk er ikke rettet mot alle ansatte i psykiatrien, men mot psykiatrien som system.

De ansatte som forstår er ikke mange nok til å organisere seg

Dersom det hadde vært mange nok blant psykiatriens ansatte som faktisk hadde sett hva psykiatriens tvangsinnesperringer, tvangsmedisineringer og annen tvang kan medføre av elendighet for mange pasienter, så ville disse ansatte organisert seg, offentliggjort sine fags forbedringspunkter på dette området, og ikke gitt seg før endringer hadde skjedd. Men det gjør de ikke. Det er bare frittstående enkeltpersoner som gjør en innsats på dette området.

Jeg vil også understreke at det er psykiatriens leger som er hovedgruppen bak psykiatriens tvangsinnesperringer og tvangsmedisineringer. Men sykepleierne utfører blant annet tvangsmedisineringene i praksis, og i tillegg utfører også andre grupper annen tvang. Og psykologene støtter det hele, også gjennom å være behandlingsansvarlige for tvangsinnesperrede og tvangsbehandlede pasienter.

Men det finnes altså både leger, psykologer og sykepleiere i psykiatrien som forstår mer enn andre, min kritikk er ikke rettet mot dem. Men de er dessverre så altfor få. Og de organiserer seg ikke, fortsatt er det bare uformelle nettverk. Derfor blir kritikken mot eget system ikke så synlig som den ellers kunne blitt.

Ansett nye yrkesgrupper som behandlingsansvarlige i psykiatrien

Og jeg er selvsagt klar over at det det ikke vil skje at alle psykiatriens leger, psykologer og sykepleiere blir oppsagt fra sine stillinger i psykiatrien. Det finnes også pasienter som har nytte av deres behandlingsformer, også av den grunn kan man ikke fjerne dagens profesjoner.

Men – la oss andre få noe annet. Det må ansettes nye, utradisjonelle yrkesgrupper som behandlingsansvarlige i psykiatrien. Eksempelvis kan jurister være flinke til å forsøke å sette seg inn i den andres tankegang, målet er ikke å lære klienten noe, eller prakke på klienten noe. De skal forsvare klienten, de skal prate på vegne av klienten. Det er deres mål. Etter mange nok møter med psykiatrien er man lei av å bli motsagt på de viktigste punktene i livet sitt, man har mer behov for å bli forsvart.

En annen aktuell gruppe er sosiologene, de prøver blant annet å forstå samspillet mellom mennesker. Jeg er overbevist om at årsakene til mange psykiske problemer ikke egentlig finnes inni mennesket, problemene finnes egentlig mellom menneskene. Dette har altfor lite fokus hos både psykologer og psykiatere. De klarer blant annet ikke å innse sin egen rolle som problemskapere for pasientene gjennom sin tvangsbruk, og hvordan det påvirker pasienten, verken mens tvangen pågår eller i ettertid.

En tredje aktuell yrkesgruppe er journalister, de kan være flinke til å lytte, de er flinke til å referere det som klienten sier. Det er god hjelp i det, å ha en person som bare lytter, uten mål om noe annet. Og journalister er gode til å stille spørsmål, for å forsøke å forstå mer, ikke for å få klienten til å endre mening om noe eller diskutere noe. Etterhvert vil også klienten lære mer om seg selv, når mange nok, og stadig mer relevante spørsmål stilles. Det er god behandling i forstå seg selv mer og mer.

De tre nevnte gruppene vil sikkert gjøre feil de også. Jeg sier ikke at jeg har alle løsningene. Jeg sier bare at dagens regime heller ikke har løsningen.

Tvangsinnesperring og tvangsmedisinering må forbys

Og psykiatrisk tvang må forbys, det er det viktigste av alle punkter. Det må bli forbudt å tvangsinnesperre ufarlige mennesker. Og det må bli forbudt å tvangsmedisinere ethvert menneske, dersom ikke livet rent fysiologisk er øyeblikkelig truet.

Den dagen psykiatrisk tvang blir forbudt, så vil verken leger eller psykologer ha lov til å sperre ufarlige mennesker inne. Og sykepleiere vil ikke ha lov til å stikke sprøyter i folk mot deres vilje eller tvinge dem til å spise piller. Det er legene som er ansvarlige for slik tvangsmedisinering, men det er sykepleierne som utfører det i praksis.

Jeg er klar over at psykiatrisk tvang hjelper noen mennesker. Men man kan ikke hjelpe noen mennesker gjennom tvang, når det ikke er til å unngå at andre bli skadet av det. Man vet ikke på forhånd hvem som skades av tvang, eller hvem som ikke blir det. Og selv om man har blitt skadet av tvang tidligere i livet, så blir det ikke respektert – man blir likefullt utsatt for tvang på nytt.

Jan Olaf Ellefsen”

Hvem er medlemmer i Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien?

Helsedirektoratet nedsatte høsten 2008 en arbeidsgruppe som skulle beskrive og diskutere ulike sider ved tvang i psykiatrien, herunder lovgivningen. Dette arbeidet ble iverksatt som følge av at Stortinget i juni 2006 bad Helse- og omsorgsdepartementet om en utredning omkring disse forholdene.

Arbeidsgruppen skal levere sin rapport til Helsedirektoratet i mai 2009. Etter min mening har offentligheten nærmest ikke blitt informert om hvilke diskusjoner som pågår i gruppen, hva innholdet i disse diskusjonene er og hvem som deltar i disse, og det har derfor vært vanskelig å gi relevante innspill til gruppen og gå i dialog med gruppen. Jeg har derfor følgende to spørsmål til direktoratet:

1. Finnes det noen liste over hvem som er medlemmer i arbeidsgruppen og e-postadresser til disse?

2. Finnes det møtereferater fra de diskusjonene som har vært avholdt i gruppen til nå?

Jan Olaf Ellefsen”

—–

Fra Sigrun Tømmerås, poengtert og prisbelønt:

—–

Fra Målfrid Frahm Jensen, poengtert allrounder:

—–

Nyhetsbrev fra Barns Beste:

—–

Seminar Kunst, kultur og kreative terapiformer i psykisk helsearbeid 25. og 26. mai. Mange av oss som sliter trenger denne tilnærmingen vel så mye som “piller og prat”:

—–

Fra Jan Olav Johannessen, som gjengir en mail fra en psykolog som har erfart psykose:

—–

Mer fra Målfrid, som systematisk viser oss forskjellen mellom visjon og virkelighet. Godt jobba igjen, Målfrid!

—–

Funksjonshemmede står på siden av makten

—–

Det nærmer seg høyssesong for skolekorpsene. Vi lader opp med Karen Carpenter, som også kunne spille trommer. Hvorfor kunne du ikke spist litt også, Karen? Vi sender en varm tanke til alle som lider av spiseforstyrrelser:

http://www.youtube.com/watch?v=sdHyzGXAJPg&feature=related

—–

Jeg vet ikke om jeg rekker en bloggpost til før påske. Hvis ikke: Riktig god / velsignet påske / ferie (stryk det som ikke passer).