Det er en trist dag, selv om vårsola skinner. Et nytt drap (trippeldrap) begått av et menneske som har vært i psykiatrisk behandling. Det er mest av alt trist for dem som er borte, selvfølgelig. Mennesker midt i livet blir helt unødvendig revet bort. Det er trist for de etterlatte – barn og andre familiemedlemmer, naboer, kollegaer, venner. Det er trist for gjerningsmannen, hvis lidelse tydligvis ikke har korrespondert med behandlingsapparatet og lovverket. Og det er trist for folket og alle oss som er aktører på feltet, fordi vi nok en gang blir minnet om hvor dårlige samtaler vi fører om disse problemene i periodene mellom hvert drap.

Men det er også grunn til å bli forbannet. For det er rutinemessig slik at hver gang noe slikt skjer, så får de samme aktørene slippe til med de samme frasene noen dager, og så er alt glemt til neste gang noe svikter. Rådet for psykisk helse og Mental Helse snakker om at vi ikke må stigmatisere alle som er eller har vært pasienter i psykisk helsevern. Randi Rosenquist, Torgeir Husby og Pål Hartvig vil ha mer sengepsykiatri for å “stabilisere pasientene”. Politiet klager over at “psykiatrien ikke gjør jobben sin”. Politikerne forteller oss at “nå skal hver stein snus”. Og dermed tror vi at vi har gjort jobben.

Psykisk lidelse, uansett hvor bredt eller snevert vi definerer det, representerer en stor og vedvarende utfordring for mange enkeltmennesker og deres pårørende. Psykisk lidelse har enorme omkostninger for den enkelte, for lokalsamfunn og for storsamfunnet, både når det kommer til smerte og til økonomisk belastning. Likevel klarer vi ikke å komme oss videre fra overskriftene og klisjéne. Faren er at en vakker dag får folket nok og politikerne blir tvunget til å snu og igjen bure inne alle som er over gjennomsnittet nervøse.

Vi har på mange måter malt oss inn i et hjørne. Når den offentlige samtalen ensidig styres av lesernes primitive medievalg, er det vanskelig å komme på offensiven i forhold til uløste helsemessige og sosiale problemer. Det er vanskelig, men det er ikke umulig. Vi ser for tiden at det fortsatt er mulig å trekke folk til debatter, ikke bare i avisspaltene, i tv-studio eller på nett, men også ved fysisk fremmøte på fysiske debattarenaer, som for eksempel Litteraturhuset i Oslo.

Av respekt for alle dem som blir ofre for egen og andres psykiske uhelse, må det skapes større rom for nyanserte debatter om hvordan vi skal møte de utfordringene som psykisk lidelse skaper. Her er tre temaer vi kanskje kunne starte med, temaer som knapt har vært berørt i løpet av det siste tiåret med reformer på psykisk helse-feltet:

1. Hvordan organiserer man psykisk helse-tjenestene i andre land for å sikre at både de som rammes av lidelsene og samfunnet forøvrig får nødvendig hjelp og vern?

2. Hvordan kan man forsvare oppsplittede og fragmenterte tjenester på flere nivå for mennesker som har det til felles at de sliter med til dels store kommunikasjonsproblemer?

3. I hvilken grad er nettverksmetodikk blitt en integrert og naturlig del av faget på psykisk helsefeltet generelt og i psykiatriske institusjoner spesielt?

—–

Vi sørger. Vi minnes. Vi gir ikke opp

http://www.youtube.com/watch?v=swkT07TP-mo