23. februar tok jeg opp dette med prosedyrekodeverk. Jeg har fått et interessant innspill fra en behandler, som i denne sammenheng ønsker å være anonym:

”For å være ærlig, blir jeg litt redd. En ting er at dette er tidkrevende, formalistisk og neppe bedrer relasjonen mellom behandler og pasient. Det er irriterende og dumt nok, men ikke veldig, veldig farlig. En helt annen sak er at jeg kjenner disse skjemaene som jeg må fylle ut for hver pasient. Der må jeg også i dag fylle ut kode for hva jeg har gjort (selv om den ikke på langt nær er så detaljert som denne, så må jeg opplyse om det er utredning, behandling, møte med førstelinjetjenesten, eller annet). Og så må jeg fylle ut diagnose.

Og min store skrekk er at vi en dag skal komme dit at det settes en sammenheng mellom diagnosen og kodeverket, og at noen (f.eks en økonom eller politiker på overordnet nivå) skal bestemme hvilke – og hvor mange – tiltak det er rimelig å sette for hvilke diagnoser. Min skrekkvisjon (inspirert av hvordan forsikringsordningene fungerer i USA) er at noen skal si at for angst skal du ha maksimum 20 terapisamtaler, eller at ”en schizofreni” (som jo er noe helt annet enn ”Per, som har en schizofrenidiagnose”) ikke trenger så mye individualterapi i det hele tatt, bare en medisinvurdering og kanskje et samarbeidsmøte i ny og ne. Og med dette nye kodeverket vil man jo også kunne styre innholdet i samtalene, ”for første gangs angst er det best med kognitive tilnærminger, og helt unødvendig med dynamiske forsøk på å forstå bakgrunnen”. Og så videre. Og på den måten blir det jo ikke mye igjen av individuelle behov, forskjeller, ønsker eller medvirkning. Og det skremmer meg.

Det er mulig jeg bare er innmari paranoid nå, kanskje er dette bare et fornuftig forsøk på å sjekke at behandlere gjør jobben sin på en forsvarlig måte, og jeg er jo slett ikke motstander av at noen kikker oss i kortene og kontrollerer jobben vår. Så hvis dette blir koblet mot rettigheter og minimumsløsninger, av typen ”pasienten har krav på”, ”skal tilbys”, osv, så er jo alt i orden. Jeg er bare så redd for at dette ikke skjer. Og for at slike kodeverk, selv om det ikke skulle komme noen sentral styring, kan misbrukes av pressede poliklinikkledere slik at de presser sine medarbeidere igjen (”For denne diagnosen er det virkelig ikke nødvendig med flere slike tiltak…”). Det skjer nok allerede i dag, på begrenset nivå (”Pasienter med angst trenger ikke så mange individualsamtaler”), og med et så detaljert kodeverk blir mulighetene for detaljstyring enda større. Det kan, i verste fall, føre til at pasienter enten får mindre behandling enn det de egentlig ønsker og trenger, eller at diagnostiseringen påvirkes av hvilke rettigheter de ulike diagnosene gir. Og ingen av delene er særlig lurt, spør du meg”.

Da vet vi at vi har pirket bort i noe viktig. Vi får håpe at disse problemstillingene holdes varme.

—–

Undersøkelsen om folkets oppfattelse av nødvendigheten av å bruke tvang på psykisk helse-feltet har vakt sterke reaksjoner i brukermiljøene. De store profesjonsorganisasjonene skyr tydeligvis ingen midler og tar ikke fem øre for å reversere antistigmatiseringsprosessen. Jeg rekker bare (foreløpig, i hvert fall) å ta med Jan Olaf Ellefsens glitrende innlegg om dette i Aftenposten

—–

”Vet du hvorfor brukerne ikke har vært med i styringsgruppa for evalueringen (av Opptrappingsplanen, min anmerkning)?” spør Janecke Thesen. Jeg visste ikke at vi ikke var med, og jeg vet heller ikke hvorfor, men det er det kanskje andre som gjør?

Kanskje det går an å få svar under avslutningskonferansen for evalueringen?

—–

Noen lenker i eget dokument – hvis du leser helt ned, får du som bonus min bursdagshilsen til Jens Stoltenberg:

I serien Menn i dress spiller trommer har turen kommet til Gene Krupa (som her ikke bare spiller trommer, men også bass!)