For et par uker siden kom jeg over et gjenglemt dokument på et møterom. Jeg ble sittende og bla i dokumentet og ble ganske sjokkert.

Senere samme dag fikk jeg en e-post fra en ansatt ved en av våre vitenskaplige institusjoner. Han sendte meg det samme dokumentet pluss et relatert dokument, begge i pdf-format. Han skriver:

”Det kan vel tenkes at jeg nå formidler gammelt nytt, men jeg har uformelt fått informasjon om at det i HOD er forslag til nytt klassifiseringsverktøy som er ønsket tatt i bruk i bl.a. psykisk helsevern. Det er et prosedyrekodeverk som konseptuelt er utarbeidet ut fra den medisinske og kirurgiske som allerede foreligger…

Jeg har også fått vite at dette nå går veldig fort og at det allerede er politisk klarert at det skal utvikles et slikt prosedyrekodeverk knyttet til finansiering i forb.m samhandlingsreformen

Innsatsstyrt finanisering av denne typen i psykisk helsevern vil etter min mening gi feil fokus, føre til velkjent målforskyving – bl.a. til masse meningsløs utredning istedenfor handling.

Jeg vet ikke hva du syns om dette – eller Mental Helse, men om du deler min bekymring kan du vel utfordre statsekretæren?”

Jeg er like bekymret som innsenderen. Derfor utfordrer jeg både Mental Helse, statssekretæren, lederen for Norsk Psykiatrisk Forening og redaktøren for Tidsskrift for psykisk helsearbeid – og alle andre som leser bloggen: Tror dere virkelig at den jevne psykiater, psykolog og sykepleier vil gjøre tjenestene bedre med alle disse prosedyrene innenfor de rammene som utgjør dagens psykisk helsevern, med dets henvisninger, att-og framføring, byråkratiske oppsplitting og generelle informasjonstap. Vil dette understøtte samhandling, egentlig? Vil dette gi pasientene mer håp, livskraft og positiv identitet?

Jeg har (tro det eller ei) lært at man ofte kommer lenger med å stille spørsmål enn å hamre inn poenger. Jeg skal derfor ikke prosedere (det ville vel også vært ganske utaktisk når saken handler om at man i utgangspunktet er skeptisk til prosedyrer). Jeg nøyer meg med et hjertesukk: Jeg har en gang sett resultatene av en såkalt ”farlighetstest”. Det var magre greier, spør du meg.

Dette kommer vi sikkert tilbake til. Jeg lar min kilde være anonym denne gangen, etter som jeg ikke vet hvor offentlig dette er. Men alle kan jo kommentere.

Hva slags musikk passer til dette, mon tro? En sørgemarsj? Nei, vi må ha noe vakkert…Noe sterkt…Noe som gir håp…Noen som tør si fra.

Ladies and Gentlemen: James Taylor & Dixie Chicks:

http://www.youtube.com/watch?v=CoN5B6UyMss

James Taylor har vært både inne og ute en vinternatt før – innlagt for depresjon og behandlet for heroinavhengighet. Og Dixie Chicks mistet halve publikummet sitt da de protesterte mot krigen i Irak.