Dere som har vært med fra den gamle e-postlista og over på bloggen, husker at vi nylig hadde besøk av statssekretær Kari Henriksen. Dere som er nye på bloggen, finner Henriksens utfordring til oss nederst på dagens innlegg (veldig fint om dere også svarer henne – som kommentar på bloggen og / eller direkte til kari.henriksen@hod.dep.no

Mitt svar er ikke mer interessant enn andres, men noen fordeler skal man vel ha som redaktør? Her er det jeg tenker når jeg leser Kari Henriksens refleksjon:

Ad “beskrivelser av optimale pasientforløp gjennom behandlingsapparatet”:

Det er ikke lett å komme i gang, kjenner jeg. Det vil jo, som du er inne på, være snakk om mange forskjellige pasientlforøp. Og dessuten: selve problemformuleringen er problematisk – “optimale pasientforløp” og “behandlingsapparatet” er begreper som kan virke ekskluderende på nettverkstenkning og lokalbasert psykisk helsearbeid, for eksempel.

Et grep dere kan foreta, er å lage noen typiske case / narrativer ved hjelp av brukere og pårørendes erfaringer. Vanligvis blir disse idealtypiske beskrivelsene laget av dem som er lengst unna brukernes hverdag, og det er kanskje det som gjør at tjenesten og kombinasjonen av tjenester sjelden treffer helt. Det er omtrent like fremtidsrettet som det var da ektemenn i sin tid skulle styre livet for sine koner, basert på deres kjennskap til kvinner i kraft av å være sønner, brødre, ektefeller og medlemmer av herreklubber. Datidens ektemenn var mye tettere på sine koner enn legene og psykologene er på pasientenes liv i dag, og likevel er det få kvinner i dag som vil akseptere at menn skal beskrive og veilede kvinners liv. Hvorfor skal vi da år etter år akseptere et helse- og sosialvesen som “de kronisk friske” syr sammen for oss?

Som jeg var inne på i det forrige blogginnlegget: Få brukere og profesjonelle formidlere til sammen å beskrive feltet og gi oss den store oversikten, gjerne med tegninger og fotografier og plansjer (husk at det mennesker med psykiske lidelser kanskje har mest til felles, er kommunikasjonsforstyrrelser av en eller annen sort). Og siden angst i en eller annen form er en annen fellesnevner: Gi oss gode kart og god tid, så kan fagfolka heller være kompass når vi skal orientere oss gjennom krisene.

Jeg må tilbake til dette med “pasientforløp” og “behandlingsapparat”. Det vil være greie metaforer for mange, slik som for Kjell Magne Bondevik og Reiulf Steen, som allerede hadde sterke identiter og nettverk da de ble syke (Bondevik fikk riktignok sitt eget dagsenter da han sluttet som politiker, men det er en annen historie). Men la altså ikke det bli en slags mal for hele feltet, og la ikke behandlerne ha siste ordet når løpene skal legges for den enkelte bruker. Det er alltid farlig å sammenlikne med somatikken, men det er stort sett lettere å akseptere overlegens beslutninger / råd når han viser oss røntgenbildene enn når han viser oss en psykiatrisk diagnose. Kort sagt: Det må tas mye større høyde for kompleksiteten i og usikkerheten rundt det å være i psykisk krise. “Reparasjonsmetaforen” har store begrensninger når den anvendes på psykisk helse. Kanskje “supportmetaforen” ofte vil være bedre?

Forebygging, helsefremming, habilitering og rehabilitering: Dere må nå benytte sjansen til å få på plass et knippe fullskala moderne psykisk helse-sentre, der det lokalbaserte og kulturbaserte er likestilt med den kompetansen helseforetakene kan legge i potten. Jeg foreslår 1-2 sentre i storbyer, det samme i mindre kommuner, 1-2 sentre lokalisert på universiteter og høgskoler, det samme på videregående skoler, i grunnskolen og i barnehager. Til slutt må dere gi midler til et utvalg av private og offentlige bedrifter og frivillige organisasjoner som ønsker å satse like mye på sine ansattes psykiske helse som på deres fysiske helse.

Til slutt i denne bolken: 1. Vi må lære av det beste italienerne kan vise oss. 2. Vi må få forsøk med komplette tjenester på ett nivå. 3. Og når dere er ferdige med utredningen og presenterer samhandlingsreformen, må dere være klinkende klare på at toget nå går for de ansatte som ønsker å være gratispassasjerer på psykisk helsefeltet. Enten så forholder man seg til og interesserer seg for føringene om å følge menneskerettighetene og å underkaste seg brukerperspektivet, eller så er det på tide å finne seg noe annet å gjøre. Psykiatriske institusjoner har i over hundre år vært lokale hjørnesteinsbedrifter, der det var greit å få trygt rutinearbeide for folk som kunne fungere som pleiere og voktere. Vi kan ikke lenger tolerere at disse kulturene lever videre, på bekostning av brukernes velferd og livskvalitet. Psykisk helsearbeid skal ikke lenger være for amatører.

—–

Puh! Dette er sikkert like anstrengende å lese som det er å skrive det. I dag må vi ta en musikalsk pause midt i, tror jeg:

http://www.youtube.com/watch?v=G2z47z9J0Xk&feature=related

Oj! Litt til, nå med Steve Gadd i førersetet (han spiller i Oslo torsdag 5. februar, hvis jeg ikke husker feil) (videoen slutter litt brått, dessverre):

http://www.youtube.com/watch?v=4M1bEYHJJA8&feature=related

—–

Fra musikk tilbake til politikk:

Det du kaller “Paradoks 1” er enda mer omfattende enn spørsmålet om behandlingsforløp. Men jeg prøver likevel:

Glem det der med at helse-og sosialarbeiderne er “pasientenes advokat”. Det er et gedigent blindspor. Det profesjonelle perspektivet og brukerperspektivet er ikke (nødvendigvis) sammenfallende. Fagfolka er primært på feltet for å tjene penger til sitt livsopphold. Vi (brukerne) er der primært for å bedre våre sjanser til overlevelse og det gode liv. Noen ganger, for noen brukere, for noen fagfolk og for noen tjenester vil dette være sammenfallende, i andre konstellasjoner vil det være til dels sterke motsetninger her. Motsetninger er ikke farlig, det burde i hvert fall folk som går i 1. mai-tog forstå; det som er farlig, er når (mulige) motsetninger tilsløres og ikke kommer til overflaten. Hvor mange av oss brukere har ikke blitt syke av nettopp dette – av forloren borgerlig dobbeltmoral, av ting som har foregått i ly av “privatlivets fred” og av kjernefamilier med for mye eller for lite kjerne?

Du stiller noen spørsmål i ditt siste avsnitt. Jeg har skrevet et debattinnlegg som kommer i Tidsskrift for psykisk helsearbeid i mars i år som omhandler nettopp dette – det er mulig det også kommer som (i forkortet utgave) kronikk i Aftenposten. Jeg kan ikke begynne å ta hull på alt dette nå, av forpliktelse mot de redaksjonene som skal trykke de nevnte innleggene.

Men: Det er klart at media og politikerne ikke henger med her. Det kreves en ekstrem robusthet, ikke minst når det kommer til kommunikasjon for å bli og overleve som journalist og politiker. Det betyr i sin tur at de behovene vi som har psykiske lidelser har – for langsomhet, for tilrettelegging, for aksept for at følelser er likeverdige med ord, for vår “irrasjonalitet” – det er behov som politikere og journalister ikke kan tillate seg å ta hensyn til i sin hverdag. Det er jo bare å kaste et blikk på Grosvold og Skavlan, så ser man hvem som er gjester, hva det snakkes om og hvilke egenskaper som hylles. Så lenge samtalen ruler over samværet, vil det fortsette å være slik.

Men det er veldig enkelt å gjøre noe med dette. Rådet for psykisk helse og Kirkens bymisjon utviklet noen gjestebudsregler da de hadde tv-aksjonen for noen år siden. Disse reglene kan brukes i de fleste sammenhenger og samsvarer i stor grad med den etikken som Erik Bye og Alf Prøysen levde og virket etter.

Du skal vel snart ut i valgkamp? Kan du ikke få partiet ditt med på at gjestebudet og gjestebudsreglene skal være en del av valgkampstrategien, i hvert fall når det kommer til inkludering og empowerment av mennesker med psykisk lidelser og ruslidelser?

Dersom vi ikke klarer å leve i tråd med gjestebudsreglene, står vi i fare for å tape for den strukturelle fascismen. Vi er fortsatt stolte over og opptatt av vår innsats i kampen mot de opprinnelige fascistene, men for dem som forkommer i enmannsasylet, står på rekkverket på broa, eller lever på kanten av overdosen, er det relativt likegyldig om de som har tråkket på dem eller unnlatt å anerkjenne dem hadde sorte støvler eller lyse eccosko.

Til slutt skal du få det svaret jeg først tenkte å gi deg: Egentlig kan du og ministeren bare gå til arbeiderbevegelsens historie – dere vil finne alle svarene der. Og det enkleste er: organisering, organisering, organisering. Utfordringen for Arbeiderpartiet i dag er, slik jeg ser det, om det skal tolkes slik: fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen, eller: brukerbevegelsen, brukerbevegelsen, brukerbevegelsen.

Jeg tror det er mulig å tilgodese begge tolkningene. Det krever sikkert både mot og kløkt å si det høyt, både innad i partiet og utad til velgerne. Men solidaritet har vel aldri vært uten omkostninger?

Lykke til med reformarbeidet!

—–

Her er Kari Henriksens innspill:

“Her i departementet holder vi på med…å jobbe med samhandlingsreformen. I den forbindelse så holder vi på med å beskrive pasientforløp for forskjellige grupper som i dag lider mest av mangel på samarbeid.

Her i dep er det mange som kan mye om dette, men så tenkte jeg at jeg sitter jo med tilgang til mange kloke og erfarne personer gjennom (e-postlista)- hvorfor ikke spørre dem også?

Så…: Har dere noen beskrivelser av det optimale forløp gjennom behandlingsapparatet som dere kunne tenke dere å dele med meg? (Og her er det jo mangfoldighet – ikke ett, men mange forløp, regner jeg med, siden vi ikke har like behov)

Så er det en ting til jeg gjerne vil ha tilbakemelding på. I den stillingen jeg har hatt i noe over ett år nå, ser jeg tingene litt sånn ovenfra. Og det har i grunnen alltid interessert meg, å se verden derfra (sitter nok igjen etter første forelesning i sosiologi, der foreleseren brukte bilde om være fugl og se verden på en annerledes måte og med nye øyne). Men i alle fall så har jeg gjort meg noen refleksjoner:

Paradoks 1.

I vår tjeneste (helse- og sosial) har vi kunnskap om at ”normalitet” er et flyktig, upresist og kulturelt betinget begrep. Vi har lært og erfart at personer som har en eller annen form for psykisk sykdom også er mye mer enn det og har ressurser på mange forskjellige felt. Vi har teorier om at vi konstituerer hverandre i hverandres bilde. Vi snakker om normalisering og inkludering og vi omtaler oss gjerne som ”pasientene advokat”. Likevel får vi det ikke helt til i praksis. Vår egen tjeneste kan ikke slå seg på brystet og si at den lever etter sine idealer. Etter 10 år med opptrapping, der vi har nådd mange mål, ser vi at det i stor grad er mest som står igjen når det gjelder nettopp verdimålene: å skape meningsfulle hverdager og romslige lokalmiljøer der alle har en likverdig plass. Jeg har en refleksjon – eller hypotese – langt fra rendyrket og klar for vitenskapelig disseksjon – om dette som er som følger:

I vår kultur er gruppen psykisk syke og rusmiddelavhengige konstituert som: avhengige (av ”oss – hjelperne”), stakkarslige (nederst ved bordet, de svakeste…), ofre (vanskelig barndom, skilmisse-/barnehjemsbarn, incestoffer ..) , farlige (”tikkende bomber”, potensielle ”drapsmaskiner”…). Politikere, profesjoner og brukerorganisasjoner bidrar til å denne konstitueringen når de ønsker penger til gode formål, når de ønsker å opprette nye tiltak eller utvidelse av eksisterende tiltak. Media spiller med. Den store konstitusjonelle forståelse er denne: de er utenfor fordi de er så annerledes enn oss. Og så spør jeg meg:

Er denne store kulturelle konstitusjon det som hindrer oss i å kommer lenger med romsligheten, med å skape arenaer i vår sosiale verden der likheten trenger gjennom forskjellene? Og hvis det er slik, hva må til for at vi skal få det bedre til? Jeg har en mistanke om at dersom vi ikke forstår det store bilde, klarer vi ikke forandre noe i det lille bildet. Altså er mitt svar at vi må mer ”utenfraperspektiv” på våre roller (politiker, bruker, profesjon, pasient, tjenesten, avdelingen, posten) slik at vi kan forstå det store bilde for å kunne endre på individ- og tjeneste nivå. Da jeg jobbet i russektoren og hadde undervisning, var en av forelesningene: Hvilke spor setter rusavhengighet på arbeidsplassen (i familien osv). Må vi begynne å interessere oss mer for: hvilke spor setter psykisk helsevern og psykisk sykdom i samfunnet? Hvis det ikke er slik – hva er det som gjør at vi kommer kortest på det å bli mer likeverdige?

Jeg startet med paradoks 1 – jeg har flere, men jeg tror jeg venter med å reflektere ytterligere i dette rom, før jeg ser på responsen.

Med vennlig hilsen

Kari Henriksen

Statssekretær

Helse- og omsorgsdepartementet”