Blog Image

PSYKISK HELSe-postlista

Om bloggen

PSYKISK HELSe-postlista er en videreføring av en privat e-postliste jeg har puslet med siden 2006. Hensikten er å informere om psykisk helse og psykisk helsearbeid og å hjelpe aktørene på psykisk helsefeltet til å holde håpet oppe.

Bloggen min endrer karakter (tror jeg)

Psykisk helse Posted on Tue, April 28, 2009 09:56:22

Hvis jeg skal være helt ærlig: Jeg er ikke helt overbevist om at jeg liker å skrive blogg. Altfor ofte er det et ork å sitte og pusle med lenker og pdf-filer og forsøke å finne på noe fornuftig å si om dette og hint.

Det kan være at jeg starter i feil ende. Det vil antakelig funke bedre å skrive om det som ligger meg på hjertet her og nå, og så evt linke til et eller annet som passer inn eller som engasjerer meg spesielt. Det er kanskje ikke bloggingen som er problemet, men ambisjonene for bloggen?

Jeg har nylig vært i dialog med NASEP blant annet om informasjon om psykisk helse. Nå tror jeg tiden er inne til å overføre informasjonsansvaret jeg har påtatt meg på frivillig basis til NASEP. Jeg forventer selvsagt ikke at de gjør det samme som meg, men jeg tror i hvert fall at jeg kommer til å legge ned virksomheten som informasjonsbyrå for en engere krets på feltet.

Jeg oppfordrer derfor alle som vil ha info om konferanser, bøker, artikler, avisinnlegg, m.m. til å søke andre kilder, som NASEP, NAPA, Mental Helse, Rådet for psykisk helse, PsykOpp og bloggene som jeg har tipset om i tidligere poster på denne bloggen

Jeg oppfordrer derfor alle som sitter på slik info om også å sende den til NASEP: chj@mentalhelse.no

Puh…Det var godt å få det unna, kjenner jeg. Dette betyr ikke at jeg ikke kan komme til å informere om dette og hint også i fortsettelsen, men jeg legger bort den selvpålagte forpliktelsen til å gjøre det.

Snuoperasjonen er i gang. Vi får vente og se hva resultatet blir.

Stephen Bishop vil også ha forandring:

http://www.youtube.com/watch?v=5cqqbeZkApQ&feature=related



Mer fokus på miljøpersonalet

Psykisk helse Posted on Tue, April 21, 2009 09:24:06

Jeg har nettopp fått en viktig henvendelse som peker på at vi nok har undervurdert sykepleiere og annet miljøpersonale når vi retter kritikk mot utformingen av og innholdet i tjenestene. Sykepleiediagnoser, pleieplaner og andre ”tekster og taler” fra miljøpersonalets side kan være vel så store hindere for brukermedvirkning og dialog som overlegens diagnoser, teorier og tiltak.

Den samme informanten peker også på at bevisstheten om lovverket er for dårlig på psykisk helse-feltet. Det må vi gjøre noe med. Kanskje et første skritt er å lese dem grundigere selv, tenker jeg, med et ganske kraftig stikk av dårlig samvittighet. Til gjengjeld har jeg lest den nye diskrimineringsloven ganske grundig. Den må vi bruke for alt den er verdt – eller rettere sagt: Vi må se til at den blir verd noe – ved å bruke den aktivt.

Jan Olaf Ellefsen er også blogger – les og bli opplyst!

Jeg har begynt på en hjemmeside (det er lenge siden jeg begynte, for være ærlig), hvor jeg har tenkt å legge ut tekster jeg har skrevet i forskjellige sammenhenger. Hvis noen mot formodning skulle ha lyst til å lese mer av det jeg har skrevet, så er det bare å klikke seg inn via denne lenka

Seminar 8. juni i Bergen, om kunst som vei til innsikt, med bl.a. Jan Eggum:

Og Eggum får også ukas musikkinnslag – litt dårlig lyd, men mye trøkk:

http://www.youtube.com/watch?v=T_2I8s5kegs



Tvilsomt konsept, flott sang

Psykisk helse Posted on Tue, April 14, 2009 09:15:30

http://www.youtube.com/watch?v=9lp0IWv8QZY



Klar tale

Psykisk helse Posted on Mon, April 06, 2009 18:12:54

To innlegg fra Jan Olaf Ellefsen, en av våre mest poengterte brukerstemmer:

Angående min kritikk mot psykiatriens leger, psykologer og sykepleiere

Det finnes enkelte ansatte som forstår mer enn andre

Blant psykiatriens ansatte finnes det også enkelte leger, psykologer og sykepleiere som forstår mer enn andre, det gjør det virkelig. Men de er dessverre ikke mange, det er iallefall min erfaring. Men det er viktig for meg å understreke at de faktisk finnes. Og jeg er veldig takknemlig for at de finnes.

Men jeg er klar over at også de ansatte som faktisk ser psykiatriens krenkende undertrykkelse av mennesker kan ta min kritikk personlig. Derfor understreker jeg at det faktisk finnes enkelte ansatte som ser hvilken elendighet tvangsinnesperring, tvangsmedisinering, annen tvang og også frivillig medisinering kan medføre. Min kritikk er ikke rettet mot alle ansatte i psykiatrien, men mot psykiatrien som system.

De ansatte som forstår er ikke mange nok til å organisere seg

Dersom det hadde vært mange nok blant psykiatriens ansatte som faktisk hadde sett hva psykiatriens tvangsinnesperringer, tvangsmedisineringer og annen tvang kan medføre av elendighet for mange pasienter, så ville disse ansatte organisert seg, offentliggjort sine fags forbedringspunkter på dette området, og ikke gitt seg før endringer hadde skjedd. Men det gjør de ikke. Det er bare frittstående enkeltpersoner som gjør en innsats på dette området.

Jeg vil også understreke at det er psykiatriens leger som er hovedgruppen bak psykiatriens tvangsinnesperringer og tvangsmedisineringer. Men sykepleierne utfører blant annet tvangsmedisineringene i praksis, og i tillegg utfører også andre grupper annen tvang. Og psykologene støtter det hele, også gjennom å være behandlingsansvarlige for tvangsinnesperrede og tvangsbehandlede pasienter.

Men det finnes altså både leger, psykologer og sykepleiere i psykiatrien som forstår mer enn andre, min kritikk er ikke rettet mot dem. Men de er dessverre så altfor få. Og de organiserer seg ikke, fortsatt er det bare uformelle nettverk. Derfor blir kritikken mot eget system ikke så synlig som den ellers kunne blitt.

Ansett nye yrkesgrupper som behandlingsansvarlige i psykiatrien

Og jeg er selvsagt klar over at det det ikke vil skje at alle psykiatriens leger, psykologer og sykepleiere blir oppsagt fra sine stillinger i psykiatrien. Det finnes også pasienter som har nytte av deres behandlingsformer, også av den grunn kan man ikke fjerne dagens profesjoner.

Men – la oss andre få noe annet. Det må ansettes nye, utradisjonelle yrkesgrupper som behandlingsansvarlige i psykiatrien. Eksempelvis kan jurister være flinke til å forsøke å sette seg inn i den andres tankegang, målet er ikke å lære klienten noe, eller prakke på klienten noe. De skal forsvare klienten, de skal prate på vegne av klienten. Det er deres mål. Etter mange nok møter med psykiatrien er man lei av å bli motsagt på de viktigste punktene i livet sitt, man har mer behov for å bli forsvart.

En annen aktuell gruppe er sosiologene, de prøver blant annet å forstå samspillet mellom mennesker. Jeg er overbevist om at årsakene til mange psykiske problemer ikke egentlig finnes inni mennesket, problemene finnes egentlig mellom menneskene. Dette har altfor lite fokus hos både psykologer og psykiatere. De klarer blant annet ikke å innse sin egen rolle som problemskapere for pasientene gjennom sin tvangsbruk, og hvordan det påvirker pasienten, verken mens tvangen pågår eller i ettertid.

En tredje aktuell yrkesgruppe er journalister, de kan være flinke til å lytte, de er flinke til å referere det som klienten sier. Det er god hjelp i det, å ha en person som bare lytter, uten mål om noe annet. Og journalister er gode til å stille spørsmål, for å forsøke å forstå mer, ikke for å få klienten til å endre mening om noe eller diskutere noe. Etterhvert vil også klienten lære mer om seg selv, når mange nok, og stadig mer relevante spørsmål stilles. Det er god behandling i forstå seg selv mer og mer.

De tre nevnte gruppene vil sikkert gjøre feil de også. Jeg sier ikke at jeg har alle løsningene. Jeg sier bare at dagens regime heller ikke har løsningen.

Tvangsinnesperring og tvangsmedisinering må forbys

Og psykiatrisk tvang må forbys, det er det viktigste av alle punkter. Det må bli forbudt å tvangsinnesperre ufarlige mennesker. Og det må bli forbudt å tvangsmedisinere ethvert menneske, dersom ikke livet rent fysiologisk er øyeblikkelig truet.

Den dagen psykiatrisk tvang blir forbudt, så vil verken leger eller psykologer ha lov til å sperre ufarlige mennesker inne. Og sykepleiere vil ikke ha lov til å stikke sprøyter i folk mot deres vilje eller tvinge dem til å spise piller. Det er legene som er ansvarlige for slik tvangsmedisinering, men det er sykepleierne som utfører det i praksis.

Jeg er klar over at psykiatrisk tvang hjelper noen mennesker. Men man kan ikke hjelpe noen mennesker gjennom tvang, når det ikke er til å unngå at andre bli skadet av det. Man vet ikke på forhånd hvem som skades av tvang, eller hvem som ikke blir det. Og selv om man har blitt skadet av tvang tidligere i livet, så blir det ikke respektert – man blir likefullt utsatt for tvang på nytt.

Jan Olaf Ellefsen”

Hvem er medlemmer i Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang i psykiatrien?

Helsedirektoratet nedsatte høsten 2008 en arbeidsgruppe som skulle beskrive og diskutere ulike sider ved tvang i psykiatrien, herunder lovgivningen. Dette arbeidet ble iverksatt som følge av at Stortinget i juni 2006 bad Helse- og omsorgsdepartementet om en utredning omkring disse forholdene.

Arbeidsgruppen skal levere sin rapport til Helsedirektoratet i mai 2009. Etter min mening har offentligheten nærmest ikke blitt informert om hvilke diskusjoner som pågår i gruppen, hva innholdet i disse diskusjonene er og hvem som deltar i disse, og det har derfor vært vanskelig å gi relevante innspill til gruppen og gå i dialog med gruppen. Jeg har derfor følgende to spørsmål til direktoratet:

1. Finnes det noen liste over hvem som er medlemmer i arbeidsgruppen og e-postadresser til disse?

2. Finnes det møtereferater fra de diskusjonene som har vært avholdt i gruppen til nå?

Jan Olaf Ellefsen”

—–

Fra Sigrun Tømmerås, poengtert og prisbelønt:

—–

Fra Målfrid Frahm Jensen, poengtert allrounder:

—–

Nyhetsbrev fra Barns Beste:

—–

Seminar Kunst, kultur og kreative terapiformer i psykisk helsearbeid 25. og 26. mai. Mange av oss som sliter trenger denne tilnærmingen vel så mye som “piller og prat”:

—–

Fra Jan Olav Johannessen, som gjengir en mail fra en psykolog som har erfart psykose:

—–

Mer fra Målfrid, som systematisk viser oss forskjellen mellom visjon og virkelighet. Godt jobba igjen, Målfrid!

—–

Funksjonshemmede står på siden av makten

—–

Det nærmer seg høyssesong for skolekorpsene. Vi lader opp med Karen Carpenter, som også kunne spille trommer. Hvorfor kunne du ikke spist litt også, Karen? Vi sender en varm tanke til alle som lider av spiseforstyrrelser:

http://www.youtube.com/watch?v=sdHyzGXAJPg&feature=related

—–

Jeg vet ikke om jeg rekker en bloggpost til før påske. Hvis ikke: Riktig god / velsignet påske / ferie (stryk det som ikke passer).



Hodet er tomt (eller fullt)

Psykisk helse Posted on Mon, March 30, 2009 10:05:08

Hodet er tomt i dag. Eller: Hodet er absolutt ikke tomt i dag, det er tvert i mot fullt av andre ting i dag. Eller: Hodet er absolutt ikke fullt av andre ting i dag. Det er tvert i mot fullt av psykisk helse-ting i dag også. Jeg har sittet hele helga og forberedt undervisning om brukerperspektivet for studenter på videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Jeg har prøvd meg på powerpoint for første gang – jeg har aldri tatt meg tid til det. Jeg vet ikke om det var så lurt når heller – det krever nok litt mer kunnskap og øvelse før det blir bra. Men jeg er i gang, i hvert fall.

Hodet er nok mer fullt enn tomt, men jeg har uansett ikke ork til å skrive noe vettugt i dag, så jeg gjør to ting:

1. Gir dere fin musikk:

2. Sender dere videre til mine venner:

http://psykisk.wordpress.com/

www.auroraytring.blogspot.com

www.mentalhelse.no



Trist og forbannet

Psykisk helse Posted on Tue, March 24, 2009 09:49:57

Det er en trist dag, selv om vårsola skinner. Et nytt drap (trippeldrap) begått av et menneske som har vært i psykiatrisk behandling. Det er mest av alt trist for dem som er borte, selvfølgelig. Mennesker midt i livet blir helt unødvendig revet bort. Det er trist for de etterlatte – barn og andre familiemedlemmer, naboer, kollegaer, venner. Det er trist for gjerningsmannen, hvis lidelse tydligvis ikke har korrespondert med behandlingsapparatet og lovverket. Og det er trist for folket og alle oss som er aktører på feltet, fordi vi nok en gang blir minnet om hvor dårlige samtaler vi fører om disse problemene i periodene mellom hvert drap.

Men det er også grunn til å bli forbannet. For det er rutinemessig slik at hver gang noe slikt skjer, så får de samme aktørene slippe til med de samme frasene noen dager, og så er alt glemt til neste gang noe svikter. Rådet for psykisk helse og Mental Helse snakker om at vi ikke må stigmatisere alle som er eller har vært pasienter i psykisk helsevern. Randi Rosenquist, Torgeir Husby og Pål Hartvig vil ha mer sengepsykiatri for å “stabilisere pasientene”. Politiet klager over at “psykiatrien ikke gjør jobben sin”. Politikerne forteller oss at “nå skal hver stein snus”. Og dermed tror vi at vi har gjort jobben.

Psykisk lidelse, uansett hvor bredt eller snevert vi definerer det, representerer en stor og vedvarende utfordring for mange enkeltmennesker og deres pårørende. Psykisk lidelse har enorme omkostninger for den enkelte, for lokalsamfunn og for storsamfunnet, både når det kommer til smerte og til økonomisk belastning. Likevel klarer vi ikke å komme oss videre fra overskriftene og klisjéne. Faren er at en vakker dag får folket nok og politikerne blir tvunget til å snu og igjen bure inne alle som er over gjennomsnittet nervøse.

Vi har på mange måter malt oss inn i et hjørne. Når den offentlige samtalen ensidig styres av lesernes primitive medievalg, er det vanskelig å komme på offensiven i forhold til uløste helsemessige og sosiale problemer. Det er vanskelig, men det er ikke umulig. Vi ser for tiden at det fortsatt er mulig å trekke folk til debatter, ikke bare i avisspaltene, i tv-studio eller på nett, men også ved fysisk fremmøte på fysiske debattarenaer, som for eksempel Litteraturhuset i Oslo.

Av respekt for alle dem som blir ofre for egen og andres psykiske uhelse, må det skapes større rom for nyanserte debatter om hvordan vi skal møte de utfordringene som psykisk lidelse skaper. Her er tre temaer vi kanskje kunne starte med, temaer som knapt har vært berørt i løpet av det siste tiåret med reformer på psykisk helse-feltet:

1. Hvordan organiserer man psykisk helse-tjenestene i andre land for å sikre at både de som rammes av lidelsene og samfunnet forøvrig får nødvendig hjelp og vern?

2. Hvordan kan man forsvare oppsplittede og fragmenterte tjenester på flere nivå for mennesker som har det til felles at de sliter med til dels store kommunikasjonsproblemer?

3. I hvilken grad er nettverksmetodikk blitt en integrert og naturlig del av faget på psykisk helsefeltet generelt og i psykiatriske institusjoner spesielt?

—–

Vi sørger. Vi minnes. Vi gir ikke opp

http://www.youtube.com/watch?v=swkT07TP-mo



Prosedyrekodeverk, del II

Psykisk helse Posted on Mon, March 16, 2009 18:39:46

23. februar tok jeg opp dette med prosedyrekodeverk. Jeg har fått et interessant innspill fra en behandler, som i denne sammenheng ønsker å være anonym:

”For å være ærlig, blir jeg litt redd. En ting er at dette er tidkrevende, formalistisk og neppe bedrer relasjonen mellom behandler og pasient. Det er irriterende og dumt nok, men ikke veldig, veldig farlig. En helt annen sak er at jeg kjenner disse skjemaene som jeg må fylle ut for hver pasient. Der må jeg også i dag fylle ut kode for hva jeg har gjort (selv om den ikke på langt nær er så detaljert som denne, så må jeg opplyse om det er utredning, behandling, møte med førstelinjetjenesten, eller annet). Og så må jeg fylle ut diagnose.

Og min store skrekk er at vi en dag skal komme dit at det settes en sammenheng mellom diagnosen og kodeverket, og at noen (f.eks en økonom eller politiker på overordnet nivå) skal bestemme hvilke – og hvor mange – tiltak det er rimelig å sette for hvilke diagnoser. Min skrekkvisjon (inspirert av hvordan forsikringsordningene fungerer i USA) er at noen skal si at for angst skal du ha maksimum 20 terapisamtaler, eller at ”en schizofreni” (som jo er noe helt annet enn ”Per, som har en schizofrenidiagnose”) ikke trenger så mye individualterapi i det hele tatt, bare en medisinvurdering og kanskje et samarbeidsmøte i ny og ne. Og med dette nye kodeverket vil man jo også kunne styre innholdet i samtalene, ”for første gangs angst er det best med kognitive tilnærminger, og helt unødvendig med dynamiske forsøk på å forstå bakgrunnen”. Og så videre. Og på den måten blir det jo ikke mye igjen av individuelle behov, forskjeller, ønsker eller medvirkning. Og det skremmer meg.

Det er mulig jeg bare er innmari paranoid nå, kanskje er dette bare et fornuftig forsøk på å sjekke at behandlere gjør jobben sin på en forsvarlig måte, og jeg er jo slett ikke motstander av at noen kikker oss i kortene og kontrollerer jobben vår. Så hvis dette blir koblet mot rettigheter og minimumsløsninger, av typen ”pasienten har krav på”, ”skal tilbys”, osv, så er jo alt i orden. Jeg er bare så redd for at dette ikke skjer. Og for at slike kodeverk, selv om det ikke skulle komme noen sentral styring, kan misbrukes av pressede poliklinikkledere slik at de presser sine medarbeidere igjen (”For denne diagnosen er det virkelig ikke nødvendig med flere slike tiltak…”). Det skjer nok allerede i dag, på begrenset nivå (”Pasienter med angst trenger ikke så mange individualsamtaler”), og med et så detaljert kodeverk blir mulighetene for detaljstyring enda større. Det kan, i verste fall, føre til at pasienter enten får mindre behandling enn det de egentlig ønsker og trenger, eller at diagnostiseringen påvirkes av hvilke rettigheter de ulike diagnosene gir. Og ingen av delene er særlig lurt, spør du meg”.

Da vet vi at vi har pirket bort i noe viktig. Vi får håpe at disse problemstillingene holdes varme.

—–

Undersøkelsen om folkets oppfattelse av nødvendigheten av å bruke tvang på psykisk helse-feltet har vakt sterke reaksjoner i brukermiljøene. De store profesjonsorganisasjonene skyr tydeligvis ingen midler og tar ikke fem øre for å reversere antistigmatiseringsprosessen. Jeg rekker bare (foreløpig, i hvert fall) å ta med Jan Olaf Ellefsens glitrende innlegg om dette i Aftenposten

—–

”Vet du hvorfor brukerne ikke har vært med i styringsgruppa for evalueringen (av Opptrappingsplanen, min anmerkning)?” spør Janecke Thesen. Jeg visste ikke at vi ikke var med, og jeg vet heller ikke hvorfor, men det er det kanskje andre som gjør?

Kanskje det går an å få svar under avslutningskonferansen for evalueringen?

—–

Noen lenker i eget dokument – hvis du leser helt ned, får du som bonus min bursdagshilsen til Jens Stoltenberg:

I serien Menn i dress spiller trommer har turen kommet til Gene Krupa (som her ikke bare spiller trommer, men også bass!)



Master i brukerperspektiv

Psykisk helse Posted on Mon, March 09, 2009 19:13:14

Jeg kjenner de fremadstormende akademikerne puste meg i nakken. Jeg må nok snart kaste de gamle, hjemmesnekrede lysarkene og lage powerpoint-presentasjoner med haugevis av referanser:

Helse- og sosialfag med fokus på brukerperspektiv – master

—–

Det er en skam, men ingen overraskelse, akkurat: Leger gir sosialt utsatte dårlig behandling (fra Danmark, riktignok, men er det grunn til å tro at det skulle være annerledes i Norge?)

—–

Invitasjon til sommerleir og mye annet fra Mental Helse Ungdom

—-

Om feildosering av medisin

—–

Uførepensjonering for psykiske lidelser øker

—–

Louie Bellson varmer opp til 17. mai – trommesolo i pentøy

—–

Takk til Jan Olav Johannessen, Olaug Krogsæter, Malvern M. Lumsden og Steinar Sværen for tips.



Next »